Om Weimaraneren

Kort rasebeskrivelse

Kontinental stående fuglehund tilhørende gruppe 7.

Opprinnelsesland/hjemland: Tyskland

Allsidig, lettført, stabil og pasjonert jaktbrukshund med et systematisk og utholdende søk, men ikke overdrevent temperamentsfull. Særdeles god nese. Skarp overfor vilt, vaktsom, men ikke aggressiv. Pålitelig i stand og under vannarbeid. Påfallende gode anlegg for arbeid etter skuddet.

Størrelse og vekt:

Hannhunder: 59 – 70 cm / ca. 30 – 40 kg

Tisper:           57 – 65 cm / ca. 25 – 35 kg

Hårlag og farge:

Weimaraneren finnes i to hårlagsvarianter: korthåret og langhåret, hvorav den korthårede er den mest vanlige.

Fargen er grå: sølv-, rådyr- eller musegrå i henhold til standarden

Opprinnelse

Nedenfor følger en kort historikk som jeg bl.a har oversatt fra den tyske standarden utgitt av den tyske weimaranerklubben (http://www.weimaraner-klub-ev.de/).

Det finnes tallrike teorier om weimaranerens opprinnelse. Det er imidlertid klart at rasen ble holdt ved hoffet i Weimar allerede i første tredjedel av 1800-tallet. Den gangen hadde rasen ennå mye blod fra sporhunder i seg. Inntil midten av 1800-tallet var avlen helt konsentrert om bruksegenskapene og lå i hendene på profesjonelle jegere og skogvoktere i Midt-Tyskland, først og fremst i områdene rundt Thüringen og Weimar. Da sporhundenenes storhetstid var forbi mot midten av 1800-tallet, ble disse krysset med en fuglehund (Hühnerhund) og så avlet man videre på disse krysningene.

Fra ca. 1890 ble rasen underlagt planmessig avl og stambokført og har vært renavlet siden da. Weimaraneren er dermed holdt nærmest fri for innkrysninger av andre raser. I motsetning til hva mange tror er det for eksempel ikke brukt pointer til foredling av rasen som stående fuglehund. Weimaraneren er sannsynligvis den eldste av de tyske stående fuglehundene som nå gjennom mer enn 120 år er blitt renavlet. Fotografier fra slutten av 1800-tallet i Tyskland viser hunder som er forbausende like de vi har i dag.

I tillegg til den korthårede Weimaraneren, forekom det fra omkring 1900 enkelte langhår. Disse ble i begynnelsen ikke ønsket i Tyskland, det var først i 1935 denne pelsvarianten ble anerkjent. Av denne grunn finnes fremdeles den langhårede varianten i et mer begrenset antall sett i forhold til den korthårede weimaraneren. Det er viktig å merke seg at korthår og langhår kun er hårlagsvariasjoner innenfor en og samme rase.

Bruksområder

I rasens hjemland, Tyskland, er weimaraneren en rase som på det nærmeste er forbeholdt jegere. Bruksområdene er mange. Som den allsidige jaktbrukshunden den er så brukes den til de fleste typer fuglejakt, men også på hårvilt som hare, hjortevilt og villsvin. Apportgrenene vektlegges sterkt. I rasens tidlige dager ble den i tillegg til jakt på fugle- og hårvilt også brukt til bekjempelse av skadevilt som rev og villkatt. Det ble krevd av hundene at de selvstendig skulle ta spor, etterfølge og drepe byttet. Alle hunder som ønskes brukt til avl i Tyskland må gjennomgå en omfattende bruksprøve der alle ønskede egenskaper avprøves. Søksmønster, stand og apportering vurderes, men også sporarbeid og vannarbeid. I tillegg til bruksprøven må hundene gjennomgå en mentaltest og en eksteriørbedømning.

Her i Norge er interessen for weimaraneren som jakthund økende. Først og fremst er det interessen for weimaraneren som stående fuglehund som øker mest og da kanskje særlig på skogsfugl. Det er også flere som får øynene opp for at weimaraneren er en ypperlig apportør. Fremragende resultater fra apportprøver skulle være bevis på det. I tillegg til alt dette brukes også en del weimaranere med stort hell på spor og ettersøk og det har opp gjennom årene vært en rekke godkjente ettersøkshunder og viltsporchampioner.

Verdt å vite om weimaraneren

Psyke og væremåte: Weimaraneren ble skapt til å være en allsidig jakthund. Psyken er sterk, noe som innebærer at den trenger en sterk leder – DEG! En konsekvent, men varsom oppdragelse er påkrevet fra den er liten valp. Weimaraneren trives best når den får være en del av familien. Med riktig dressur og sosialisering fungerer den godt i de fleste hjem. En godt fungerende weimaraner har et meget sjarmerende vesen som er forskjellig fra de fleste raser jeg kjenner.

Weimaraneren er altså først og fremst en jakthund. Den er effektiv, rask, sterk og energisk. Den elsker å jobbe og trenger arbeidsoppgaver. Eksempler på dette utover jakt og apport kan være trekk og kløv, lydighet og agility. Hannhund og tispe er i utgangspunktet like å dressere, men hannhundenes størrelse og styrke kan gjøre disse til en større utfordring.

Jakthunden: Weimaraneren har vanligvis et trangere søk enn de engelske fuglehundrasene og holder som regel god kontakt med fører. Rasen utmerker seg som en meget god apportør og fra gammelt av sies det også at den har en spesiell hang til å rapportere. Eksponering for vilt i ung alder anbefales for å styrke interessen. Andre særtrekk er at den som regel elsker vann. Dessuten har den en meget god nese og egner seg derfor også meget godt til sporhund / ettersøk på skadeskutt vilt.

I Norge: Weimaraneren har vært i Norge siden midten av 1960-tallet. Rasens omfang her i landet har alltid vært beskjeden, men har vokst sakte til omkring 300 individer totalt i dag (2012). Av disse er ca. 30 – 40 langhår. Weimaraneren betraktes som en gjennomgående sunn rase her i Norge. De lever vanligvis til de er 10 – 12 år gamle, men flere har oppnådd betydelig høyere alder. Det er ikke registrert sykdommer som kan sies å være typiske for rasen. HD forekommer av og til, men i svært begrenset omfang. Det fødes i gjennomsnitt 1 – 2 valpekull per år her i landet, så det lønner seg å sette seg opp på venteliste hvis man ønsker valp.

Norsk Weimaraner Klubb (NWK)

NWK ble stiftet i 1981 og har som sitt fremste mål å bevare og fremme rasen som den allsidige jakthunden den er. Klubben dekker hele landet og det er per i dag (2012) ca 100 medlemmer. Klubben arrangerer prøver, utstilling, treninger og kurs av forskjellige slag. Aktivitetsnivået er naturlig nok ikke like høyt over hele landet, men jeg oppfordrer alle valpekjøpere til å være medlem.

Tips til nybakte weimaranereiere

Dressur:

Tenk på hverdagsdressur allerede når du henter valpen. Husk at du nå har overtatt morens rolle for oppdragelse.

Gi hunden en konsekvent og bestemt, men kjærlig oppdragelse. Husk å rose når den gjør noe riktig. Det er viktigere enn korreks når noe er feil!

Ikke gi en ordre hvis du ikke er sikker på at hunden skjønner hva den betyr. Har du først gitt en ordre skal den gjennomføres!

Husk at du er sjefen, men vis hunden kameratskap og du har en venn for livet!

Ta hensyn så lenge valpen er liten og avpass lengden på turen til hva valpen klarer. Den skal ikke overbelastes. Weimaraner er en stor rase og utvikles sent, så det gjelder å skynde seg langsomt! Vær varsom med kløv og trekk inntil den har fylt to år. Den kan vennes til utstyret og bære og trekke lett, men husk at skjelettet bør skånes slik at man unngår belastningsskader i eldre år.

Regelmessig mosjon er viktig, men husk alt med måte! Det er greit med 1 – 2 hviledager i uka slik at hunden lærer seg å slappe av og ikke krever at det skal skje noe hele tiden. Da får du en hund som er behagelig å ha i hus!

Med tanke på jakt, så bør du presentere valpen for fugl så tidlig som mulig. Apporttrening kan også starte tidlig. De er gjerne lystapportører fra to måneders alder.

Når du går tur med valpen i skogen og den er løs, så pass på å la den gå litt som den vil og tøye grensene sine litt. Innkalling er såklart viktig, men kaller du inn for ofte får du en hund som tror at den hele tiden skal holde seg nær deg og ikke tør å søke ut.

 

Vanlig stell:

PELS : Korthåret weimaraner trenger ikke mye pelsstell. Den røyter et par uker vår og høst. Da er det fint å børste over hunden med en gummibørste for å få av mesteparten av de løse hårene.

Jeg bader ikke mine hunder så ofte med sjampo. 3 – 4 ganger i året dersom ikke noe annet gjør et bad påkrevet, f eks før en utstilling eller at den har blitt spesielt skitten.

Pass på å skylle hunden med ferskvann hvis den har badet i saltvann.

KLØR: Klipp av klør er viktig. Jeg gjør dette på mine hunder minst hver 14. dag. Lange klør øker muligheten for at hunden skader seg. En opprevet klo er smertefullt og kan medføre komplikasjoner. Valpene som kommer fra meg har blitt vant til å klippe klørne, men det er ikke dermed sagt at alle liker det. Hvis du har en hund som ikke liker dette, så bruk god tid og ta for eksempel en labb hver dag til du har kommet ”rundt”. Er du forsiktig og tar deg god tid i begynnelsen vil de fleste hunder bli greie å klippe etter hvert.

Det er viktig at man bare klipper den ytterste tuppen. Klipper man for langt inn treffer man nerven og kloen begynner å blø. Det er smertefullt for hunden når man treffer nerven. Weimaranere har lyse klør og holder man labben opp mot lyset ser man lett hvor nerven går og hvor langt man kan klippe.

ØRER: Ørene (øregangene) bør sjekkes et par ganger per måned. De skal være rene og tørre. Finner man litt skitt kan dette fjernes forsiktig med en bomullspinne dyppet i litt matolje. Vær svært forsiktig med å rense for langt inn i øret, da er det bedre å la være slik at man ikke skader noe. Hvis hunden klør seg mye i ørene, eller det er rødt eller lukter vondt, bør man oppsøke veterinær for å få det sjekket.

 

Nyttig utstyr:

BUR: Jeg anbefaler alle å bruke bur i bilen. Det er viktig for trafikksikkerheten både for øvrige passasjerer og hunden selv. Jeg synes også det er veldig greit å ha et stort bur som hundens faste plass innendørs. De aller fleste hunder liker å ligge i bur når de tilvennes gradvis til dette. Buret er også praktisk på reise. Da har man med seg hundens faste plass og den slår seg til ro de aller fleste steder.

KLOSAKS: Klosaks må man ha for å klippe klørne. Det finnes mye forskjellig på markedet, så man må bare finne en som man synes passer best for seg og sin hund. De selges i dyreutstyrsforretninger og hos enkelte veterinærer.

FLØYTE: Jeg synes det er praktisk å lære hunden å komme på fløytesignal. Lyden av fløyta bærer mye lenger enn stemmen og signalet blir likt hver gang. Det er også praktisk hvis det er flere personer som skal jobbe med hunden. Det finnes flere forskjellige fløyter på markedet. Jeg bruker en tosidig beinfløyte for innkalling og i tillegg bruker jeg fotballfløyte som stopp signal ”sitt” ved ro under oppflukt i fuglesituasjon.

DIVERSE: I tillegg til disse tingene er det det vanlige som vann- og matskål (jeg foretrekker rustfritt stål som er robust og hygienisk) og halsbånd, kobbel og madrass/tepper. Ikke kjøp dyre halsbånd og kobbel til valpen. Den vokser fort og biter på ting! Det samme gjelder madrass/tepper. Billige fleecetepper er et bra tips!

 

 

Mat:

Når valpene kommer fra meg blir de levert med litt av det samme foret som de har vært vant til å spise slik at man har for en overgang de første dagene hjemme. Det finnes mye forskjellig hundefor på markedet, så man må finne ut selv hva man får tak i der man bor og hva som passer sin hund og lommebok. Valpen skal i begynnelsen ha for tilpasset sin alder og slik gjør man det helt til hunden er voksen. Mengde fòr for dagen står på matsekken, men vær obs på at man ofte må tilpasse mengden etter sin hund. Noen må ha mer, andre mindre. Det er hundens vekt som er fasiten!

Mange tørrfortyper kan i dag gis tørt, men personlig foretrekker jeg å legge alt fòr i bløt. Man vil se at de fleste fortyper eser ganske mye når de legges i vann noen timer og da ser man hvor stor plass det tar i magesekken! Det er dessuten praktisk å gi oppbløtt for, for da får man i hunden ekstra væske. Jeg gir mine voksne hunder mat morgen og kveld. Dessuten får de smake middagsrester og slikt som måtte passe (ikke sterk mat!).

Mine hunder spiser ”alt” og det er min erfaring at magen blir mer robust av allsidig kost.

Vær imidlertid obs på at enkelte ting kan være giftig for hunder, slik som sjokolade (kakao), druer og rosiner. Hele maiskolber er heller ikke lurt da det kan sette seg fast i mage- og tarmsystemet og forårsake dyre operasjoner eller i verste fall død. Av samme grunn gir jeg aldri mine hunder bein av noe slag. Skal de ha noe å tygge og gnage på, så kjøp tyggebein produsert til hund. Ellers fungerer også rå poteter og gulrøtter fint som ”knask”.