OM IGNAHEIM

Meg med to av valpene fra C-kullet og Aura. Foto: Mikaela Jensen

Historien om Ignaheim

Aura under pause på felttrening i Sverige. (Foto: Maiken Vatne)

Kennel Ignaheim eies av meg, og «meg» er Trude Wikstrøm. Jeg har drevet aktivt med hund en årrekke. Først mest til utstilling, lydighet og turbruk. Men i de senere årene også apport- og jaktprøver.

I tillegg har jeg innehatt diverse verv i Norsk Weimaraner Klubb siden 1993. Man kan trygt si at jeg nok er over middels interessert i det meste som har med Weimaraner å gjøre!

 

Det hele begynte i 1975 da min far kjøpte familiens første weimaraner, Trollsaga’s Cheyenne Gina. Gina fulgte meg under hele oppveksten og har for alltid gjort at rasen har en stor plass i mitt hjerte. Det har alltid vært en weimaraner i hus siden den gang.

I 1991 kjøpte jeg min første «egne» weimaranertispe, Hella’s Arra og da jeg i 1994 flyttet til Enebakk og begynte å planlegge valpekull dukket behovet for et kennelnavn opp. Jeg ville ha noe tilknyttet plassen og siden elva Igna (som for øvrig har gitt Enebakk navn – «Bakkene ved Ign») renner like nedenfor huset så falt valget på «Ignaheim».

 

Kennelens første kull så dagens lys i 1995 og fra dette beholdt jeg to tisper, Ignaheim’s Annie Get Your Gun (Annie) og Ignaheim’s Aida (Ida).

Begge ble trent på ettersøk og Ida ble godkjent ettersøkshund med min far som fører. Ida ble også trent på fugl og var en stødig skogsfuglhund. I tillegg hadde hun et meget godt eksteriør og gjorde det veldig bra i utstillingsringen. Forskjellige omstendigheter gjorde imidlertid at det aldri ble noe av et planlagt valpekull på Ida. Så da søstrene døde i 2006 måtte jeg se meg om etter en ny hund. Valget falt på en tispe i et kull etter den engelske importen Sundownkola Katie (Luna) og Sølvhaven’s Atlas Millennium. Jeg håpet å få en tispe med godt eksteriør, gode bruksegenskaper og trivelig gemytt. Det fikk jeg. Valpens navn ble Aura Lunar ignaheim – Aura til daglig. Hun er den mest komplette weimaraneren jeg har hatt til nå. Arbeidsvillig, god dresserbarhet, godt eksteriør, gode bruksegenskaper og et fantastisk gemytt. Det morsomme er at hennes engelske aner kan spores tilbake til Ginas forfedre. Ringen er på en måte sluttet og veien videre blir spennende!

Aura og Trude under en pause på høyfjellstrening med NWK. (Foto: Maiken Vatne)